hits

Å gråte er like befriende som en orgasme

kommentarer



Ulykken

Telefonen dirret i lommen. Det var mamma. Jeg trykket på svarknappen med et smil om munnen og gledet meg til å kunne prate med henne..

"Vi har vært i en frontkollisjon. Du må komme. " De var så vidt jeg klarte å høre stemmen hennes.

Det var som å bli låret ned i et hull i isen med hodet først. Hele kroppen føltes som den ble kjærtegnet av zombier.  

"Hvordan går det med deg og pappa?" 

"Tror det går bra med pappa. Jeg har så fryktelig vondt i brystet. Jeg kan ikke prate mer." hvisket hun

"Jeg kommer...." Det ble stille i andre enden. Forbindelsen ble brutt.

Dette skjedde for to uker siden idag.

Gutter gråter ikke

For et par år siden var sønnen min på 19 år ute og surfet. Det var mye vind. Litt i meste laget for noen og enhver. Plutselig så vi han falt stygt ute på brettet og han satte kursen innover mot land. Da han kom imot oss haltet han. Først da han var helt nærme så vi at han hadde revet av stortåneglen og det blødde intenst. Den hang og slang i en liten hudslintre. Idet jeg møtte blikket hans så jeg at tårene sprengte på og øyekroken holdt på å renne over. Som så ofte før, de gangene han hadde slått seg, sa jeg med en optimistisk og bestemt tone: Dette går bra! Du er en tøffing! Dette tåler du! 

Han løftet hodet og jeg kunne se at han forsøkte å "manne" seg opp. 

Deretter kikket han bort på min kone. Så sa hun. "Bare gråt du gutten min, det går fint det."

Han begynte å hikste. Det gikk over i gråt. Han hulket seg tom over skulderen hennes.

Hun var emosjonelt intelligent. Hun klarte å lese hans behov. Man trengte ikke være rakettforsker for å se at han hadde lyst til å gråte, men min numne emosjonelle intelligens i kombinasjon med en holdning om at gutter skal tåle litt og være tøffe, gjorde at jeg ikke handlet riktig. 

Å gråte er like befriende som en orgasme.

Da skjønte jeg at jeg hadde gjort den samme feilen som de fleste fedre gjør. Selvfølgelig har sønnen min, i likhet med datteren min,  behov for å få løst ut smerte, tårer og følelser. Følelsen etter å ha grått er befriende. Det er nesten som etter en orgasme. Spenningen kommer ut av kroppen. Det er en emosjonell rensing. Man føler seg lettet.

Sykehuset

2 timer senere var jeg på overvåkningen på sykehuset hvor mamma lå. Det hadde gått bra. Etter omstendighetene. Brystbenet var brukket. Sykepleierne gjentok gang på gang at restitusjonen kom til å gjøre fryktelig vondt, men det var ikke farlig. 

Lettelsen var til å ta og føle på. Jeg kjente at tårene presset på av lettelse samtidig som pappa ble sendt til røntgen av hodet. 

Det varte og rakk. Til slutt fikk jeg kontakt med ham. 

De hadde funnet en svulst midt i hjernen. En stor svulst. Den lå på et meget vanskelig sted. Legene uttrykte bekymring og var ikke sikre på om de klarte å fjerne alt. Sykebil var bestilt og han skulle rett inn til Rikshospitalet for operasjon. 

Lettelsen gikk over i frykt. En rå frykt som jeg aldri har kjent før. Jeg klarte ikke å undertrykke fantasien. Jeg så for meg det verste. Hjernen sa til meg at nå må du tenke positivt, men det var utrolig vanskelig. Jeg klarte likevel å "manne meg opp" tilstrekkelig til å være den som forsøkte å berolige de andre i familien. Den sterke. Utenpå. Mannen. 

Telefonsamtalen

"Hei, det er Harald"

Sønnen min svarte raskt da jeg ringte ham dagen etter. Alle i familien satt i spenning rundt omkring i landet og ventet på oppdatering etter ulykken. De visste ikke at dette gikk fra vondt til verre.

"Hei, det er pappa" sa jeg mens jeg kjørte bil på vei til sykehuset. Han visste selvsagt det. Navnet mitt og bilde lyste jo opp på displayet på smarttelefonen. Det er likevel vanskelig å legge fra seg vanen. "Det går bra med farmor, men da de scannet hodet til farfar, fant de en stor svulst midt inne i hjernen. Det er visst en vanskelig plassering. Han blir sendt til Rikshospitalet idag..." stemmen brast, demningen brast og trykket i kroppen hadde vokst seg for stort. Det ville ut og var som en luftboble fra bunnen av sjøen som blir større og større på vei til overflaten og til slutt sprekker. 

Jeg begynte å gråte. Hulke. Tårene rant i strie strømmer. 

"Jeg må ringe deg etterpå Harald" stotret jeg og stoppet bilen i en busslomme. Min søster trøstet meg så godt det lot seg gjøre der hun satt ved min side.

5 minutter senere var jeg tom. 5 minutter senere var stresset og frykten blitt erstattet med fred, aksept og ny styrke. Jeg følte meg rolig i kroppen. Ja til og med fredelig og harmonisk. Det føltes som etter en orgasme. En deilig ro. Befriende.

Det modigste en mann kan gjøre er å gråte

Dessverre blir de aller fleste sønner lobotomert av sine fedre. Vi lobotomerer dem emosjonelt. Gutter verden over blir frarøvet kanskje mer enn HALVPARTEN AV FØLELSESLIVET. Alle de myke følelsene blir stemplet som svakhet. "Be a man", sier man på engelsk. "Mann deg opp" sier vi i Norge.

Brené Brown, en professor ved University of Huston, har funnet i sin forskning at det menn frykter mest og som gjør dem mest sårbare, det er å vise svakhet. Den ultimate sårbarheten og svakheten for en mann er å gråte.

Det å være modig dreier seg ikke om fravær av frykt, men å trosse frykten og gjøre det likevel. Hvis menn frykter aller mest å vise svakhet, må det ultimate målet på mot være å gråte. 

De modigste mennene gråter!

Fødselen

Den første kommunikasjonen et spebarn har med omverdenen, er å gråte. Hvis barnet ikke gråter rett etter fødselen, så dasker jordmoren barnet på rumpen for å få barnet til å gråte. Å gråte er tegn på liv. Det er tegn på at barnet er friskt.

Vi gråter før vi lærer å uttrykke oss på andre måter. Det er det første vi gjør. Det er den måten vi får oppmerksomhet og omsorg når vi ikke har det bra. Spebarn gråter når de er sultne. De gråter når de savner omsorg og varme. De gråter når de fryser. Det er menneskets første måte å kommunisere på. Det er naturlig og det er en viktig kanal for å få utløsning for undertrykte følelser.

Operasjonen

Som foredragsholder og konferansier og kursholder hadde jeg et svært krevende program disse to ukene. Som selvstendig næringsdrivende i enkeltmannsforetak er man svært sårbar i slike situasjoner. Jeg trengte pengene, familien trengte meg og jeg trengte dem. Løsningen ble at jeg jobbet mens legene opererte eller når det ikke var besøkstid. Verden stod stille, kroppen min var ett sted, hodet et helt annet. 

"Hei, mitt navn er Svein Harald Røine. Jeg skulle gjerne høre om pappa er kommet tilbake etter operasjonen." De hadde varslet at operasjonen ville vare minst 8 timer.

"Et øyeblikk."

Det føltes ut som om det gikk et døgn, to døgn, tre døgn før det var noen som svarte på telefonen. Det var en sykepleier.

"Var det du som ville vite hvordan det gikk med din far?"

"Ja, jeg er sønnen hans."

Det ble stille. Som om hun tok sats.

.............

"Det har gått veldig bra. Jeg skal hilse fra faren din."

"Hva sa du????"

"Jeg skal hilse fra faren din."

"Kan han prate?"

"Ja" Hun humret.

"Husker han meg"

"Ja, han sa navnet ditt."

"Kan han se?"

"Ja, det kan han."

"Har alt gått bra altså."

"Det har det."

"Dette er den beste beskjeden jeg noen sinne har fått." sa jeg. "Tusen tusen tusen hjertelig takk!"

"Kan du hilse og si at jeg er utrolig glad i ham."

"Det skal jeg gjøre. Ha det bra." Det ble stille i telefonen.

Rett utenfor Latter på Aker Brygge stod en mann på 49 år i mørk dress og gråt.

Av lettelse. Av glede. Av takknemlighet.

En mer befriende "orgasme" har jeg aldri hatt.

www.sveinharaldroine.com 

 

Å gråte er 
Å sørge


Å gråte er 
Å oppleve lykke


Å gråte er 
Å vise følelser som sier mer en tusen ord 


Å gråte er som
Å slippe alt og bare føle

Å gråte er alltid der 

Miss Black