Jeg synes synd på Donald

Republican presidential candidate Donald Trump delivers a speech during a campaign event, Saturday, Oct. 22, 2016, in Gettysburg, Pa. (AP Photo/ Evan Vucci)

Egentlig mener jeg å si: "Tilgi ham, fordi han vet ikke hva han gjør."

Jeg tror faktisk at han ikke evner å se konsekvensen av den skaden han påfører USA og verden forøvrig. Dessverre.

Skaden er allerede skjedd. Katta er ute av sekken. Tannkremen er ute av tuben. Pandoras krukke er åpnet. Hva som beskriver den amerikanske valgkampen best er uklart. Donald åpnet Pandoras krukke på vidt gap, og hatet har funnet grobunn i hjertene til nesten halvparten av befolkningen. Selv om Donald Trump er i ferd med å bli beseiret, så blomstrer hatet og misnøyen i beste velgående. Hatet er som en supertanker som er i ferd med å øke farten. Den har bare så vidt begynt på sin reise og er usedvanlig vanskelig å snu. Donald Trump har forgiftet brønnen, og selv om han forhåpentligvis ikke vinner, så er vannet forgiftet.

En ting er sikkert. For verden er det ingen vei tilbake. Hatet klarer vi ikke å trykke tilbake i tuben. Det bekymrer fordi den amerikanske valgkampen ikke bare er et valg for amerikanerne, men det er et valg for hele den frie verden.

Hatet vinner over håpet

I utrygge tider med store endringer, nød, krig, fattigdom, arbeidsløshet og sult søker man i to retninger; enten håpet eller hatet. Det er skremmende å se at hatet nå har medvind og ser ut til å holde håpet i et nakkegrep verden over.

I Filippinene hater Duerte alle som bruker og selger narkotika. Han dreper dem i hopetall.

I Russland piskes det opp et fiendebilde og hat mot Vesten..

I USA brukes hatet mot Putin til å utplassere våpenstyrker og våpen som kan føre oss mot en ny kald krig.

I Israel brukes hatet for å rettferdiggjøre krigshandlinger mot palestinerne.

Erdogan pisker opp stemningen og hatet mellom egne befolkningsgrupper.

Sunni- og Shiamuslimer hater hverandre så mye at de dreper "brødre og søstre" som tror på den samme gud.

Donald  oppfordrer sine supportere til opprør hvis han ikke vinner. I ytterste konsekvens kan det medføre borgerkrig mellom brødre. I USA! I landet som leder den frie verden! I 2016!

Verden er i ferd med å deles i to.

Ikke  mellom øst og vest. Ikke mellom islam og andre religioner, men mellom toleranse og hat, mellom likhet og maktbegjær, mellom fattig og rik, mellom raushet og egoisme, mellom dere og oss.

Sist jeg sjekket, viste det seg at vi kun har en planet som vi må dele. Det er umulig å få til å leve fredelig uten raushet, varme, omsorg, tilgivelse og kjærlighet.

Hatet er på fremmarsj og må stoppes.

Da barna mine gikk på skolen, forsøkte de seg med uttalelser som; Jeg hater skolen. Jeg hater henne. Jeg hater han. Vi som foreldre var raskt ute og stoppet dem fra å bruke ordet hat. Vi sa at det de følte ikke var hat. De hater ikke. Vi måtte redefinerer ordforrådet for følelsene deres. De kan være sinte som en Lemen, skuffet inntil benet, føle seg mobbet eller såret, men å hate er noe helt annet.

Hat er en mental kreftsvulst.

Lar man hatet få lov til å vokse inne i kroppen som en kreftsvulst, vil det i likhet med kreften ta livet av deg til slutt. Ta livet av din anstendighet. Ta livet av din raushet og evne til å tilgi. Ta livet av din empati. Ta livet av takknemlighet. Ta livet av din evne til å elske.  Ta livet av sjelen din.

Hatets henter næring fra historien, håpet henter næring fra fremtiden.

Skal hatet bekjempes må vi finne en ny vei, en gjengrodd sti som ikke er brukt på lenge. Håpets vei er den siste kraften i Pandoras krukke.

Vi skal leve i fremtiden. Da er håp eneste mulige vei. Det er fortsatt håp, men håpet trenger et ansikt. Flere ansikt. Verden over.

Alle land trenger en Ghandi nå.

Hvem kan stå imot hatet? Hvem kan skape fred mellom fiender? Hvem kan få folket til å flytte blikket fra hatet til håpet. Hvem kan få fattige, desillusjonerte, arbeidsløse, krigsrammede, husløse, flyktninger og alle de andre som går under fellesbetegnelsen DEM, til å nære nytt håp?

Alle lands Ghandier, Mandelaer, Luther Kinger, Desmond Tutuer og Dalai Lamaer må reise seg i håpets tjeneste, og folket må følge dem. Uten folket i ryggen, uten folkemakten, vil håpet svinne hen som vannmerker på håpet og drømmenes papir. Da står vi til slutt igjen med håpløshet.

Håpløshet er som kjent hatets nærmeste allierte.

Svein Harald

www.sveinharaldroine.com

#modig





 

 

 

 

hits