hits

Slik takler du å bli 49 år

kommentarer

Her ligger jeg alene i sengen. 49 år. Nesten halvveis i livet.

Naturen kaller. Jeg spretter opp av sengen, full av energi samtidig som jeg siterer Tigergutt høyt: "En gang i blant dukker det opp et fantastisk menneske......" jeg strekker armene i været og roper sprudlende: "....og HER ER JEG!!!!!"  


Ikke tull, tenker jeg og åpner øynene forsiktig, fortsatt i sengen. Naturen kaller faktisk, men for meg å sprette opp som Tigergutt på morgenen er vel like sannsynlig som at Petter Stordalen plutselig skulle bli innadvendt.

Stiv som en stokk karrer jeg meg ut av sengen. Rart hva alderen gjør med en. Man blir stiv på kroppsdeler man ikke ønsker skal bli stive, mens andre kroppdeler .......

Det sies visstnok at summen av stivhet er konstant.   

Apropos det. Jeg har en kamerat som er noen år eldre enn meg. Han har en økologisk gård i Rygge og driver med kuer. For en tid tilbake hadde han gått til anskaffelse av en okse som han skulle bruke for å bedekke kuene. Det viste seg at den oksen var som Ferdinand. Den var mer opptatt av å spise gress og lukte på blomstene enn å kikke på kuene, enda mindre å bedekke dem. "Hva skal jeg gjøre." spurte han meg.

"Du får be veterinæren komme da." foreslo jeg.

Et par uker etterpå var kameraten min kjempehappy. "Veterinæren gav ham noen piller, og oksen ble som om han hadde fått et bistikk bak. Han parret seg med alle kuene og klarte til og med å komme seg over til nabogården og parret seg med alle kuene der. Han er som en gigantisk kanin."

"Hva slags piller var det?" spurte jeg

"Har ikke peiling" svarte han,"men de smaker pepperminte."

He he, det er bursdagen min idag. Hu og hei. Vær glad, tenk positivt. Firmaet ditt heter jo Alltid Positiv. "Det passer jo veldig bra til deg" sier folk. Unntatt barna. De har forslag til nytt navn på firmaet.  "Nesten Alltid Positiv". 

Trygt inne på badet kaller ikke naturen så sterkt at jeg ikke kan ta meg tid til å nyte mitt eget speilbilde.Først rett forfra. Jeg strammer biceps og trekker inn magen. Synd at man ikke kan trekke inn elskovshåndtakene på oversiden av hoftene. Deretter fra siden. Trekker inn pusten. Strammer triceps med hendene bak ryggen. Tror jeg kunne gjort meg som bodybuilder. Det er utrolig hvordan vi menn er skrudd sammen. Uansett hvordan vi ser ut, finner vi alltid noe positivt ved vårt utseende. Alltid. Kvinner derimot. Uansett hvor vakre de er, finner de alltid noe galt med sitt utseende. 

I følge Brené Brown, så knytter kvinner mest skam til eget utseende og kropp. Menn sin største frykt er knyttet til å fremstå som svake. Det å være modig dreier seg om trosse frykt og gjøre det man har lyst til eller burde gjøre likevel. Det modigste en mann kan gjøre må følgelig være å vise svakhet og sårbarhet. Det modigste en kvinne kan gjøre er å nyte og være stolt av egen kropp, uansett hvordan gud (og sjokolade) har skapt dem. 

Jeg fortsetter å nyte det jeg ser i speilet. Veldig fornøyd med utseende egentlig. Ser yngre ut enn noensinne. Jeg trodde jeg skulle har flere rynker enn dette i en alder av 49. Kunne vært fotomodell. Huden er glatt og pen. Jeg er utstyrt med strykefri hud. Nei, nå må du slutte å tulle Svein Harald. Ta på deg brillene. 

Det er et veldig brutalt møte med virkeligheten å ta på seg briller med styrke + 4,5.

Alt blir så kontrastfullt. 

Verden er litt dusere uten briller på. Litt sånn pastell. Man ser verden i et romantisk slør. Passer bra på bursdagen min. Jeg forsøker uten idag.

Nei forresten. Det er nulltoleranse i familien for å bomme på do. 

På med brillene.

Jeg er alene hjemme. Familien er spredd for alle vinder idag. Jippi. Da kan jeg endelig sitte i fred og ro på do.

Så lenge jeg vil. 

Do er eneste stedet hvor mannfolk i hverdagen får fred. Tenk hvor mange ekteskap som er reddet på grunn av dofreden. For mang en mann er dette redningen. Helt alene på skåla, avskåret fra all verdens bekymringer.... i 40 minutter.



Her sitter jeg da, alene, og tenker over det å bli 49. Det er ikke bare bare å bli eldre, men alt er relativt.

For en tid tilbake var jeg aktuell for å bli med på 71 grader Nord. I den forbindelse fant legen ut at jeg hadde en liten flekk på en hjerteklaff. Jeg måtte derfor på sykehuset og inn i en MR maskin. For den som ikke kjenner til disse maskinene, så er det en maskin der hele kroppen føres inn i et rør. Der må man ligge en god stund mens maskinen scanner kroppen fra alle vinkler. Jeg ble mottatt av en ung og vakker sykepleier som gav meg instruksjoner, ba meg legge meg på benken og kjørte meg inn i maskinen. Etter å ha ligget der i noe som føltes som en evighet i en maskin som bråkte som en tidsmaskin, ble jeg ført ut av maskinen.av en gammel og rynkete sykepleier.. Uten at jeg helt tenkte meg om, spurte jeg: "Hvor lenge var jeg der inne egentlig?"

Har ledd mye av den i ettertid.

Man må også tåle litt når man nærmer seg 50. For en stund siden møtte jeg en meget munnrapp dame da jeg skulle fornye sertifikatet mitt. Hun var energisk og kjapp i replikken og vi fant en god tone. Hun tok bilde av meg til sertifikatet. Som vanlig var dette bildet like dårlig som alle andre passfoto.

"Mener du virkelig at jeg skal se slik ut de neste 10 årene?" spøkte jeg..

"Du trenger ikke bekymre deg" svarte hun. "Om 10 år skulle du ønske du så like bra ut."

Ubetalelig!

Moren min er veldig skuffet over at jeg barberer vekk nesten alt håret. "Du har så vakkert, tykt og mørkt hår." "Du husker meg fra jeg var ung" svarer jeg og rister oppgitt på hodet. Da jeg var ung hadde jeg veldig tykt mørkt krøllete hår. Det var så tykt at tyngdekraften ikke virket på håret. Det ble høyt. I tillegg fikk jeg ikke lov til å gå ut med vått hår. Moren min fønet håret slik at jeg ikke skulle få blærekatar. I ungdomstiden var jeg 180 cm høy, 2 meter med fønet afro. 

Jeg kunne leve godt med det, men så begynte testosteronet å svikte meg. Jeg trodde at testosteronet var på lag med guttene, men nei. Jo mer testosteron, jo større sannsynlighet er det for at man vokser gjennom og blir høyere enn håret. Her er et vakkert bilde da jeg var midt i prosessen med å vokse gjennom håret. 



Nå har hårmanken samlet seg på ryggen. Forøvrig veldig fornøyd med stilen min rundt år 2000.

Den største utfordringen når det gjelder å eldes, er den superraske teknologiske utviklingen som tar pusten fra noen og enhver.

Heldigvis henger jeg med nogenlunde når det gjelder internett. Mine foreldre er derimot i en litt annen situasjon. De sliter litt med teknologien. For å si det mildt. Jeg husker moren min spurte meg hva som er passordet til det trådløse nettet. Jeg svarte. "Passordet er festet under modemet"

Hun satt ved pc'n og forsøkte og forsøkte, men fikk det ikke til. Til slutt spurte hun. "Skriver jeg det riktig? P-A-S-S-O-R-D-E-T-E-R-F-E-S-T-E-T-U-N-D-E-R-M-O-D-E-M-E-T"

Det er tøft å ikke henge med i tiden. 

Min svigerfar er derimot en luring. Han har passert 70 år, og har for første gang kjøpt seg en superlett elektrisk gressklipper. "Denne er helt fantastisk" sa han til sønnen min. "Den er så lett å bruke at jeg er ferdig på under en halv time. Med den gamle, tunge manuelle gressklipperen uten motor, tok det MORMOR nesten en halv dag."

Vel, nå har det gått 40 minutter. 

Ferdig med multitasking.

Nå skal jeg ut og møte verden i cabriolet



Sjekk mine videoblogger "På cabriolettur med Røine"

www.sveinharaldroine.com